Naturen i Forollhogna ble formet da istiden dro seg tilbake. Mange steder ser man etterlatenskaper etter bresjøen som en gang lå der. Sand og grusforekomstene finner vi som et belte på begge sidene av elva Snudda nedover hele Vangrøftdalen.

Gamle dyregraver tyder på at det har vært gammel bosetting i Såttåhaugen. Hvor gamle gravene er og når de har blitt brukt vet vi ikke sikkert. Til sammen er det funnet et system på i alt 15 dyregraver. Trolig har det vært flere dyregraver i nærheten av setervollene, men de har antakelig blitt borte i forbindelse med oppdyrking.

Dyregravsystemet ligger på kanten av et platå som skråner bratt ned til elva. Det er sannsynlig at systemet lå i et reinsdyrtrekk slik at reinsdyra falt ned i gravene når de skulle krysse elva.

For å finne ut hva dyregravene helt sikkert ble brukt til, og når de ble brukt, kan man foreta utgravninger. Da vil det også bli mulig å rekonstruere (bygge opp igjen) noe av systemet.

Bruken av Såttåhaugen til landbruksformål stammer fra 1600-tallet, da Røros kobberverks kullbrenning i Østerdalen tvang bøndene til å finne nye områder å hente mat til dyra fra. De første setrene ble bygd og etablert i 1820-årene. Før den tida ble Såttåhaugen og de andre setergrendene brukt som slåttmarker.

Det har vært setring på alle setrene fram til 1960. Da skjedde det forandringer i jordbruket. Etter hver ble det ikke så mange som setret lengre. Men de aller siste årene har vi sett tegn som tyder på at setring med kyr er på vei inn igjen i jordbruket.

Det er aktivt seterbruk på to setrer, og flere vil trolig begynne å setre igjen.

I en kort periode på slutten av 1800-tallet bodde det en del finner (samer) i Såttåhaugen. De bodde i Såttåhaugen om vinteren, ofte ved Dalbusjøen om sommeren. Finnene på Såttåhaugen hadde antakelig 600-700 reinsdyr. Villreinstammen i Forollhogna stammer trolig fra tamreinen til finnene.

Tyskervarden
Tyskervarden er et minnesmerke over tyske soldater som døde på leting etter norske motstandsfolk, som de trodde gjemte seg i fjellene rundt Forollhogna under andre verdenskrig. Tyskerne brukte Norge som transportvei, for å få fraktet krigsmateriell og soldater fram til Østfronten. Frakta foregikk bla med tog over Rørosbanen. For å hindre dette ble Norges største jernbanesabotasje gjennomført i Haltdalen. Dette første til at tyskerne måtte innstille all trafikk på Rørosbanen. Tyskerne mente at sabotørene trakk seg tilbake i fjellene etter sabotasjen. De satte derfor inn styrker som gikk inn fra alle bygdene, for å få tak i sabotørene.

Den 11. januar 1945 kom seks store lastebiler med i alt 100 tyske soldater til Os. Soldatene var fullt utstyrt og skulle innover i Såttåhaugen og Forollhogna-området for å ta nordmennene som hadde sprengt Rørosbanen. Tyskerne tok hovedkvarter i Os skole. De tvang bønder fra bygda til å frakte utstyret deres nordover dalene. Lasskjørerne som fraktet utstyret måtte til slutt snu ved Jotvollen, og tyskerne fortsatte alene.

Men da tyskerne kom inn på fjellet satte det inn et fryktelig uvær. Det sies at det var ett av de verste uværene i manns minne. Tyskerne led store tap, og fikk mange forfrysninger fordi de var elendig kledd. Bygdefolket, representert ved gårdbrukerne Ola Os, Ola Øvergård, Åsmund Osflaten, Leif Kokkvold, Ola Øverland og Anders Os, fikk ordre av lensmannen i Os om å dra inn i området for å frakte ut skadde tyskere.

Soldatene ble dratt på pulk og kjelker, for det var vanskelig å komme fram med hest. De tyskerne som overlevde denne tragedien reiste hjem igjen 20. januar 1945. Tyskerne meldte seinere fire soldater savnet, og våren 1945 fant Torberg og Asbjørn Aas to døde soldater i Snudda, nord for Såttåhaugpiggen.

Funnet av soldatene føre til at heimevernet organiserte leting i fjellet. De fant enda en soldat i nærheten av det stedet de hadde funnet de to andre. Alle tre soldatene ble gravlagt på ”rabben” der de ble funnet, og en varde ble reist til minne om tragedien og de døde soldatene. Resten av ski og staver som var igjen, ble murt inn i varden. Senere på sommeren ble restene av en fjerde soldat funnet. Det eneste som var igjen var en halv fot i en støvel.

Fire tyske soldater frøs i hjel og 15-20 ble invalide etter denne tragiske aksjonen. Alle som var med på bergingsaksjonen var enige om at dette var noe av det mest tragiske de har vært med på. Varden som ble reist som minnesmerke ble kalt Tyskervarden.